IVAN RATAMA





 HVORDAN LURE SYSTEMET MED SAMLEOBJEKTER OG
 HVORDAN OVERTA DET MED DET SAMME




 Novellekåseri





 De lokale frimerkehandlene.
 Hvor menn kom for å få ett pusterom.
 Hvor uaktuelle menn kom for å bli til noe.
 For da hadde de, etter å ha ventet ett ti-års periode,
 akkurat fått nok i trygd til å kunne begynne å samle.
 De tok hevn på systemet ved å samle på frimerker.
 Ingen av dem hadde kjærester og alle var trygda.
 Her inne ble de til noe.
 De fikk en rolle i samfunnet.
 Som kapitalen ga dem anledning til.
 De var ikke bare en belastning og ett problem.
 De kontrollerte ressursene og dermed kontrollerte de mennesker.
 Jentene.
 De kontrollerte de jentene som aldri ville valgt dem.
 Men så kom Pokemon kortene.
 Og de var verdt mer.
 Og dem samlet jenter på.
 Og noe senere stengte alle frimerkehandlene i Oslo Sentrum
 ned.
 Mennene var igjen uten en sosial rolle.
 Bare de akktuelle mennene var der.
 Men de kunne jentene kontrollere med samtykkeparagrafer og
 sex-kjøpslover.
 Her i dette Patriarkatet hvor jentene styrte.
 Igjen handlet alt om sex.
 Og i det spillet vant jentene.
 Vi guttene, kunne ikke være "Stamp-man", men måtte være
 "Footman", "Titman" eller "Assman".
 Og så lenge vi var noe som handlet om sex, og ikke om penger,
 så vant jentene.
 For da kunne de si nei eller ja.
 På sine premisser.
 Og jentene hadde Pokemonkortene.
 Tilslutt hadde jentene alt.
 Da var mannen bare penisen.
 Det var ingenting annet ved ham.
 Menn kunne ikke lenger skape høyere kultur, jobbe i politiet,
 eller samle på frimerker for å slippe unna plageåndene som
 skyldte på dem og fornektet alt.
 Mennnene ble tvunget til å være footman med liten penis.
 Uten en sosial rolle.
 Uten eiendom.
 Så ville de forby porno.
 Etter at det å være sexkunde var blitt forbudt.
 Mannen.
 De ville forby mannen.
 De ville kriminalisere maskuliniteten.
 Og bare jenter og kvinners urealistiske mannsideal var igjen.
 Og det idealet kom ikke fra porno, men fra likestillingen.
 For likestilte jenter og kvinner kunne stille krav.
 Og nå gjorde de det.
 Etter at frimerkehandlerne var borte, og mannens sosiale rolle
 var å være det jentene ville:
 "Assman".
 Nå er det det mennene er for jentene som gjør dem voksne, ikke
 frimerkene.
 Og det skal føles litt vondt å bli mann.
 Du er enten footman eller assman.
 Ikke taper eller kapitaleier.
 Når Pokemonkortene var attraktive, og ikke frimerker, var det
 ikke mulig for hvem som helst å kalle seg kapitalist.
 Mannen var passivisert.
 Han hadde ikke noe spillerom.
 Og jentene var kåtere enn noengang.
 Edvard Munch malte ikke lenger "Vampyr" og Friedrich Nietzsche
 skrev ikke om "Pisken".
 Og det var like greit, for de damene der som de traff, var
 tøffere enn dem uansett, med eller uten Pokemonkort.
 Mannen har skapt historien.
 For å unnslippe deres koners og søstres makt over dem.
 Nå er det ikke History mer.
 Nå er det Herstory.
 Hvem, om noen, skal kvinnen flykte fra?

 Mannen?
 Eller seg selv?

 Eller kanskje trengeer hun ikke å flykte for hun gir ikke
 mannen noe spillerom,slik mannen ga kvinnen sitt spillerom.





 KVINNENS LINHVITE NATUR







 Novelledialog





 Hun ville ikke lekeslåss på gulvet med ham.
 Og grunnen de andre guttene ga, ga ham en hemmelig, seksuell
 respekt for jentene.
 - Jenter vil ikke miste kontrollen over egen seksualitet.
 Det er det verste de vet.
 - Hvorfor det?
 - Fordi da føler de seg som horer.
 - Hvorfor er det ille?
 - Fordi da føler de skyld. 
 - Hvorfor er det noe galt ved det?
 - Fordi jenter vil ikke ha skyld.
 Og de begynner de å fornekte det hele og skylde på oss gutter.
 Og det bare kompliserer alt. Så ikke gjør noe.
 Og selv om ingen av disse tingene jeg nevnte bruker ordet voldtekt,
 så er det det alt handler om for jentene våre.
 Han lot være å småkysse på 12-åringen den dagen han var på besøk.
 






 


 HVORDAN MAN BLIR EN FRI MANN PÅ GATA IGJEN




 Eller




 DET GJENVUNNE 





 Han forsto det plutselig.
 Og han hadde tenkt det tidligere, men da skjedde det i
 forbindelse med følelser, og ikke med rasjonaliteten.
 han mer følte det enn å vite det.
 Han hadde blitt syk i det psykiatriske helsevesen.
 Psykiatere og psykologer hadde gjort ham syk.
 Han hadde emosjonelle problemer før han kom dit, men når
 han havnet der, på akuttavdeling, og etterhvert på rehab-
 ilitering, så ble han syk.
 Han ble en annen person.
 
 Han hadde helt mistet fokus.
 Han var ikke den samme lenger.
 Han sto ikke for noe.
 Han hadde mistet seg selv.
 Han holdt på med masse, men ikke som noe.
 Han gjorde ting, men uten en identitet og uten ett liv.
 
 Man mistet noe når man ble medisinert:
 man ble uten noe.
 Være uten jobb. Være uten utdannelse. Være uten barn.
 Være uten kjæreste. Være uten talent. Være uten penger.
 Være uten rettigheter. Være uten påkrevde rettigheter.
 Man gikk rundt og tenkte og følte, med kaos mellom øra,
 uten at en forsto hva en ville og hvorfor man ville det,
 og hvordan man skulle oppnå det.
 Man vistet viljen sin.
 Man mistet disiplinen sin.
 Og derfor fryktet de Nietzsche og Crowley.
 Sykdommen hans var å være det alle kom til å være tjue år
 for tidlig, mens det ennå var en sosial norm.
 Og sykdommen hans var å ikke ha lov til å være det.
 Nå måtte han igjen begynne å føle glede over livet og 
 kunne føle behag over de store og små tingene.
 Han måtte igjen kunne føle på en tilstedeværelse av
 krefter og følelser.
 Han måtte tro på verdier og ikke på medisiner.
 Og ikke lese bøker, hellige bøker, rote seg ned i okkultisme,
 filosofi og litteratur, for å finne noe å tro på.
 Det var seg selv han skulle tro på.
 Så kunne han når han hadde funnet seg selv, og overgrepet i å
 ta fra ett individ det kjæreste han hadde, sin følelse av egen
 verdi, var borte, da kunne han tro og være.
 Ikke være samler og forfatter om og om igjen oppe i hodet sitt,
 og mislykkes om og om igjen, fordi man vil være noe, men ikke
 vet hvordan.
 Nå visste han hvordan.
 Han hadde kommet til gjennombruddet.
 Der han ikke følte at han ville noe, fordi han hadde behov for
 det, fordi han ikke visste hvordan han skulle slutte å være den
 han var.
 Han var igjen seg selv fordi ingen kunne hindre ham.
 Han var ikke noens ansvar.
 Han brøt ingen norm.
 Han kunne igjen lese Nietzsche og Crowley.
 Han kunne igjen mene noe uten at noen skulle si at han ikke fikk
 lov til det.
 Han var ikke lenger syk, fordi andre ikke kunne fortelle ham at
 han var det.
 De friske ville at du skulle føle frykt og være syk og til for-
 pleining.
 Det sto på murer inne i Oslo:
 "Vi skal lære Nazistene å føle frykt igjen".
 Og Kristne som i undertrykket stolthet sa at:
 "Det ville være bra om vi kunne se på kritikere som pleietrengende".
 Annerledestenkende ble sykeliggjort.
 Ikke på grunn av handlingene deres, for de friske forsto dem ikke,
 de bare så en taper som hevdet seg og ville være normal.
 Og det ville vi aldri bli.
 Fordi da kunne ikke de være normale, for de kunne bare være normale
 om de var alene om å være det.
 Men nå var han igjen normal.
 Hvordan skulle de da holde ham nede?
 Kritisere meningene hans?
 Da ga de ham vel heller en "jobb og forlangte at han skulle holde kjeft".
 Men, om han ikke var farlig for dem, så kunne han heller ikke mene noe
 farlig, eller behandles som farlig, og da kunne han heller ikke gjøre
 så mye ut av seg selv.
 Om han var frisk, så tok han ikke makten ut av hendene på de andre som
 representerte friskheten.
 Det ville han gjøre:
 han måtte selv representere friskheten.



 THE END